Ny adresse: www.paulinespåfunn.no

Paulines Påfunn er nå flyttet til et eget domene; http://www.paulinespåfunn.no

Facebooksiden er den samme; https://www.facebook.com/paulinespafunn

Jeg håper du vil fortsette å følge Paulines Påfunn. Bloggen har fått et litt endret design, men innholdet er den samme blandingen av fakta og underholdning.

Velkommen til å være med videre!

Tekanna - et sommerminne

En torsdag morgen sent i juli våknet jeg opp på hytta, som klorer seg fast i ei fjelli 1000 meter over havet. Dagen startet med en lat kaffekopp på en solfylt terrasse. Lufta var kald for årstida. Men sola varmet godt uansett. Fuglene kvitret muntert. De ble akkompagnert av bassen fra en frodig foss et trollkast unna. Ferie på fjellet er nytelse i sakte film. 

Vanligvis ville min eneste tanke i en sådan stund kretset rundt valget om en tur først, eller en bok først. Men ikke denne dagen! 

Noe av det mest fantastiske ved å feriere på fjellet er at det mektige landskapet tar over hele bevisstheten. Det gir ikke rom for å grunne på problemer eller uvesentligheter i livet. Men denne dagen var annerledes, det var tid for å reise videre. 

Så snart jeg begynte å pakke sekken flakset sommerfugler fram i magen. Ute fløy de ekte insektene rundt meg mens jeg hastet nedover mitt vante tråkk. Et ekorn hoppet lekent mellom trærne litt lengre nede i stien, som om den ville erte meg som er så stakkarslig at jeg må holde meg på bakkenivå hele tiden. Over myra møtte jeg et par frosker. Jeg er ikke på jakt etter en prins, så de fikk hoppe i fred for meg. Men jeg sakket litt av på farten, for å ta skikkelig farvel med naturrikdommen. 

Etter litt videreverdigheter, og en lang busstur, nådde jeg flyplassen. Dermed var jeg på vei til urban rikdom; London! Det hadde har gått mange timer siden jeg våknet opp på fjellet. Likevel ikke flere en at kontrastene i den mentale reisen satte ekstra spiss på turen!

Fjellet er nydelig, London er fantastisk. Fjellet er jordnær ro, usminket liv og nærhet til naturen. London er livlig bråk fra alle verdens hjørner døgnet rundt, forgyllet forestillelse, kunst og byggverk i alle fasonger og dimensjoner. Det er ren luksus å nyte begge steder!

Så forskjellige de enn er, så har de noe til felles; de stjeler mange hjerter. 

Er sted i London jeg tapte mitt hjerte til for lenge siden er Bermondsey Market, på folkemunne kalt 'Tyvenes marked'. Selvfølgelig ikke på grunn av tapte hjerter, men stjålet sølvtøy. Men brukt- og antikkmarkedet er først og fremst stedet for snurrepiperi-entusiaster.

Det første jeg la merke til var et utstoppet ekorn. Jeg hastet videre, med en tanke til den levende fetteren til fjells. Mitt førstevalg er alltid bodene med glass og porselen. Der finner jeg mine skatter!

Denne dagen så jeg med en gang en ting jeg måtte ha; en nydelig tekanne i Art Noveau! 

Selgeren var en dame i en skikkelig inngrodd Bermondseygjeng. Tre generasjoner er selgere på markedet, og den yngste av dem eldre enn meg. Hun pakket inn kannen til meg, mens hun småpratet om hvor jeg kom fra. Med reisen min friskt i minne fortalte jeg at jeg nettopp hadde forlatt fjellhytta hjemme i Norge. Da ble hun vilt begeistret; tenk at hennes tekanne skulle reise helt til fjellene i Norge!

Jeg hadde ikke hjerte til å oppklare misforståelsen; tekanna blir hjemme i Oslo.

Men jeg drar til fjells igjen, og til London igjen, og igjen.

Min nye Art Nouvea tekanne. Perfect! 

Fra Bermondsey Market

Nye skyskrapere som rager over gamle Tower of London. Bildet er tatt fra Tower Bridge. Dersom du vil til Bermondsey Market er det bare å fortsette å gå ca. 10 minutter sørover fra broa. Markedet er kun åpent på fredag morgen/ formiddag. Se på nett hvis du er interessert: http://bermondseysquare.net/bermondsey-antiques-market/

Gammelt treverk

Sommernovelle

av Åse Pauline Thirud

Den morgenen lå de der forventningsfulle begge to. Nattetåka kilte dem lett med noen duggdråper, før den overga seg til sommersola. Vannet som skvulpet rundt dem holdt minst atten grader, tenkte han erfarent. Han visste hva det betydde.

Siden det i tillegg var lørdag ville dette bli sommerens første store badedag. Han kjente det kriblet i lufttønnene med tanke på de myke føttene som snart ville leke på ham igjen, på plaskingen, og på den herlige latteren som alltid fulgte med.

Nykomlingen ved siden av så veldig annerledes ut. Ingen plankebord, bare en bred plastkant. Han hadde sett et par ungdommer hoppe og sprette oppå den da de brakte den ut for et par dager siden.

- Ja, ja, det er plass til oss begge i denne innsjøen, tenkte han. Det kunne bli trivelig med selskap i de lange høstkveldene, før han gikk i vinterdvale når isen kom.

Det var tidlig om morgenen. Ennå strakte sola seg litt dovent, men humlene surret travelt. En øyenstikker slo seg ned på kanten hans. Den vinket tilbake mot sola med vinger i et så fargesprakende glitter at det gjorde all verdens edelsteiner misunnelige. For edelsteiner tenker ikke. De skjønner ikke at det er liten grunn til å misunne en slik skjør liten skapning som bare får leve noen få dager, mens de selv har glitret fra tidenes morgen. Mange av dem får til og med danse på prinsessers hender i århundrer.

Nykomlingen i plast fikk ligge i fred for morgentravle insekter. Men utpå formiddagen kom de første badegjestene. En familie med tre viltre barn. Foreldrene sukket lettet ved synet av både den gamle flytebrygga i tre og den nye badetrampolinen; her ville ungene ha nok å leke med i timevis! De delte raust ut brus og boller. Så sank de fornøyde ned i hver sin solseng med en bok over ansiktet. Der lå de uforstyrrelige, mens ungene skrek av fryd, og vekket badetrampolinen med høye hopp. 

De hadde det så moro med sprett og rundkast at de ikke la merke til den gamle trebrygga i det hele tatt.

Slik fortsatte det også med de andre badegjestene som kom utover dagen. Det var mest barn og ungdom som boltret seg i vannet over lengre tid. De ble alle trukket til den nye badetrampolinen som veps rundt et saftglass. Han kikket overlegent bort på gamlingen i tre av og til. Men utpå ettermiddagen var han litt sliten.

Den gamle, som egentlig aldri hadde følt seg gammel, men som nå unektelig var eldst, kikket litt i smug bort på alle som danset rundt på den oppblåste brygga. Det var ikke fritt for at han var litt misunnelig. Flytetønnene hans kjentes tunge som fulle oljefat.

- Var det slik det skulle bli heretter? Skulle alle more seg der borte, mens han skulle ligge i glemselens mosegrodde brakkvann helt til han falt fra hverandre av ren unyttighet?

En og annen skremt, liten fiskestim søkte hastig ly under ham. En bokfink satte seg kort ned og hvilte strupen sin. Så satte den kurs innover skogen igjen, med tydelig desperasjon i lokkesangen.

- Han er alt for sent ute. Hunnene på markedet ligger forlengst og ruger på egg nå, tenkte trebrygga.

Han skjønte at det var flere i skogen enn ham som kom til å være ensomme i sommer. Men det ga lite trøst.

Så ble han med ett vár noen stille svømmetak som nærmet seg. Han måtte ha dubbet av litt, for det var blitt stillere på vannet. Borte på badetrampolinen lå ungdommene rolig og slikket til seg aftensolen. Men så kilte noen myke jentehender rundt badetrappa hans, og hjertet banket av glede. Han kjente igjen Louise. Hun hadde lekt rundt ham, og oppå ham, siden hun var liten. Når hun la seg ned for å hvile merket han at hun slett ikke var et barn lenger. Det var en usigelig stor trøst at noen kom bort til ham. 

Snart merket han en til i vannet. Det var Stein, også en gammel kjenning.

- Ligger du her alene? hvisket han til Louise.

- Ja. Den hoppegreia er morsom. Men den er bare ekkel å ligge på. Den lukter plast og svette. Kjenn så deilig det lukter av treverket her!

Mens hun snakket smøg Stein seg opp på brygga ved siden av henne.

- Ja, her er det fint, svarte han skjelmsk, og strøk henne over kinnet. Så hvisket han noen ord som fikk den gamle trebrygga til å rødme langt ned i trenaglene.

Den gamle badebrygga ble ikke alene den sommeren heller. Noen dager var stillere enn andre. Men i aftensolen smøg myke føtter seg opp på det gamle, varme treverket.

Copyright Åse Pauline Thirud 2015 

Privatdetektiv i India - perfekt bok til sommerlate dager

Her kommer nok en bokanmeldelse:

"Tjenestepiken som forsvant" 

av Tarquin Hall

Dette er en herlig bok om privatdetektiven Vish Puri. Han er stolt av å kalle seg Indias beste detektiv. Samtidig får han for det meste oppdrag som går ut på å undersøke potensielle bruder og brudgommer før arrangerte ekteskap.

Men så forsvinner en tjenestepike, og husets herre blir anklaget for mord. Vish Puri setter i gang etterforskning på de utroligste måter for å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd med tjenestepiken.

Det er tydelig at forfatteren av "Tjenestepiken som forsvant" har Hercule Poirot et sted lang bak i hodet, og han har begått en klassisk "who's done it". Men romanen er mye mer enn det. Leseren får et usminket blikk inn i Indias samfunn med korrupsjon, kriminalitet og kastesystem.

Det er også stor fare for at leseren får akutt trang til å bestille indisk take-away underveis i lesingen.

"Tjenestepiken som forsvant" er skrevet av den britiske journalisten (eller presse-wallahen, som vi lærer at det heter i India) Targuin Hall. Han bor delvis i London og delvis i Dehli, og det er tydelig at han kjenner landet han beskriver. Han benytter indiske ord i stor grad, noe som bidrar til å gi fortellingen smak av indisk krydder. (Ordene blir heldigvis forklart i en ordliste bak i boken).

Boka er utgitt av Perleblekk Forlag. Undertegnede kjenner ikke til om Tarquin Hall har skrevet flere bøker om privatdetektiv Vish Puri. Men det skal håpefullt undersøkes.

Du kan lese mer om boka, og høre et utdrag på engelsk, her:
http://perleblekk.no/bok/tjenestepiken-som-forsvant

Dagens bilde og potpourri

Mens rosene blomstrer som flottest i hagen er vi bortreist. Naboen også. Så i håp om å ha glede av dem senere fant jeg på å tørke roseblader.

Jeg plukket ganske enkelt en stor bolle full av de mest velduftende kronbladene, blant annet en engelsk Austinrose som heter "The Pilegrim". Den er ganske ny i hagen. Fargen er sart gul, og duften er virkelig nydelig.  Verdt en pilgrimstur :)

Da bollen var full la jeg et papir over for å gi bladene skygge, og satte den i en mørk og kald bod. Jeg er spent på resultatet!

Det skal jeg komme tilbake til senere...

The Pilegrim 

Potpourri av roseblader 

#roser #roses #potpourri #hage #garden #austinrose #englishrose

Innhøsting 1; grønnsakkraft

Enkel og sunn kraft med løpestikke!

Det er masse salt i nesten all kraft/ buljong i butikkhyllene. Selvfølgelig er det mye salt i treningene. Men det er også høyt saltinnhold i mange litt dyrere typer med flytende kraft. 

Derfor er det å bruke hjemmelaget kraft en enkel måte å få sunnere mat på. Og det er superraskt og enkelt å lage! 

Løpestikke egner seg veldig godt til å koke kraft. Jeg fikk en avlegger av mor for tre år siden, og den vokser som et uvær. Derfor kan jeg høste inn mange ganger ila sommeren. (Jeg kan gjerne sende avlegger dersom noen ønsker seg det, skriv en kommentar under i så fall). 

Ved siden av løpestikken har jeg plantet gressløk. Når det er mye av den tar jeg også med et par never gressløk i en kjele med kraft. 

I tillegg pleier jeg å ta med et par gulrøtter, for å gi kraften en litt rundene smak. 

Alt jeg gjør er å klippe løpestikke så det fyller en kjele, ha i litt gressløk, og kutte opp to gulrøtter. Så heller jeg på vann til det dekker bladene. Dette lar jeg stå og surre på lav varme i 2-3 timer. 

Så siler jeg av kraften, og lar den stå og avkjøles. Til slutt heller jeg den forsiktig på glass og plastbokser. Da passer jeg på at bunnfallet ikke kommer med. 

Kraften kan oppbevares i kjøleskapet eller fryses, klar til deilige middager til vinteren. 

Frisk løpestikke, sunn og anvendelig urt. Og den vokser fort! 

Løpestikke, gressløk og gulrot blir nydelig kraft. Hell på vann til det dekker bladene. 

Vips! Grønnsakkraft som blir deilig å ta fram når snøen har begravd urtene i hagen. 

Litt lesestoff

Et klipp fra en av sommerens skriveprosjekter:

En distriktsleges bekjennelser, 1. 

Fru Strehn kom inn med fanden i hælene og en sviende kommentar til min legesekretær, som mot bedre vitende forsøkte å stanse henne, med en bemerkning om at man strengt talt skal ha en avtale, og vente pent på tur, før man braser inn på legens kontor. 

Heldigvis holdt jeg ikke på med gynekologisk undersøkelse eller andre ting som krever full konsentrasjon og fravær av andre for å unngå fornedrelse. For andre enn meg. Jeg satt med beina på bordet og nøt en aldri så liten sherry til lunsj. Vivaldis vakreste sonate ble raskt jaget ut av rommet, og glasset plassert diskret i bokhylla. 

Ærlig talt, jeg er en dyktig og samvittighetsfull lege. Men at nulltoleranse har blitt et hedersord i vårt forvirrede samfunn liker jeg dårlig. I min oppvekst lærte jeg at toleranse er en dyd. Og jeg tolererer ubegrenset med syting når jeg kan støtte meg til en liten sherry i lunsjen. 

Kari forstår det. Hun er det motsatte av nulltoleranse. Det har holdt min legepraksis flytende i fem-og-tyve år. Kari er uunnværlig. Hun polerer egoer og mahogny på mitt alderstegne kontor. Jeg har arvet det, interiøret altså, fra min farfar. Han tapte sitt hjerte til Art Noveau og en norsk jente som kom til London for å studere pianospill. Det er forklaringen på at jeg heter Peter Williams, og rusler rundt i et kontor Hercule Poirot verdig, langt ute på den norske landsbygda. 

Men tilbake til fru Strehn. Hun var lettere hysterisk, og som vanlig ikke oppmerksom på noe utover egen person. Så jeg slapp å spandere av sherryen. I stedet nikket jeg mot pasientstolen, og dro fram journalen hennes. Den er en av de som ligger lett tilgjengelig, 

Av pasientene mine som har kommet i reparasjonsalderen, og det er de fleste (selv om mange fortsatt kun får blåmerker når de faller på isen, så har antall lårhalsbrudd økt betydelig siste to år), får jeg ros for at jeg fortsatt fører håndskrevne journaler. Men saken er at jeg ikke tør å skrive alt i den elektroniske versjonen fra Helsedirektoratet. Hva ville de tenke, dersom en sykehuslege, eller pilletriller, skulle få tilgang til den? For det kan de få, tro meg!

Hva ville de mene om anmerkninger som "spør om hundens avføring," "nevne at han var kretsmester i langrenn 68", eller "ikke motsi kommentarene om svigerdatteren"?

Men jeg setter min ære i å få pasientene til å føle seg bedre når de forlater legekontoret enn da de kom. Da er disse bitene med informasjon uvurderlige. De er små puslebrikker som jeg har samlet gjennom en årrekke. Problemet er at jeg har så mange puslespill som til en hver tid skal holdes samlet. Det er ikke alltid lett å huske hvilke brikker som passer hvor. Og det er potensielt katastrofalt å plassere en brikke på feil sted. 

Det dreier seg om lignende plager, gjennom ulidelig lignende dager. Da kan

selv den beste kan gå i surr. Jeg også. 

Dagens bilde. Valmue i vinden

Disse skapningene er utrolig vakre! De blomstrer i ildfulle farger, men bare noen få dager. Når de røde kronbladene følger vinden står fortsatt en hard og tøff kjerne tilbake.

Både mor og svigermor har massevis av slike valmuer i hagene sine. I sommer skal jeg stjele noen! 

#dagensbilde #ppdagensbilde #blomst #valmue #hage #garden #picoftheday 

Dagens bilde

Det er fortsatt en ukes tid fram til feriestart for oss. Så mens vi venter på badelivets gleder legger jeg ut et bilde fra i fjor sommer.

Ønsker alle en flott mandag - ferie eller ikke ferie!

#foto #dagensfoto #ppdagensfoto #strand #badeliv #føtterisanda

Tips om bok til sommerferien; The Toymaker

En bok du kanskje ikke har lest...?

Romanen "The Toymaker", av J. D. Ballam.

Dette er en liten bok som passer perfekt å ha med i kurven ut i hagen, eller på stranda, i sommer. Den er ikke lett å finne i butikkene her hjemme, men den kan bestilles på Waterstones.com

The Toymaker er en sjarmerende og overraskende historie. Den utspinner seg i Appalachene i USA. Det er et fjellområde med små samfunn som er regnet som noen av de mest avsidesliggende og sære stedene i landet. Der lever folk sine egne, avsondrede liv, i stor grad upåvirket av hendelser utenfor deres eget landbruks- og skogbruksområde.

Hit kommer en ung mann alene, hele veien fra Italia. Vi får vite at han har vokst opp hos sin italienske mormor og morfar. Nå har han kommet til USA for å finne ut sannheten om sin amerikanske far, og hva som skjedde da han døde.

Boken gir en varm innlevelse både i oppveksten på den italienske landsbygda, og om menneskene han møter rundt farens gamle gård i Appalachene. Barna er, som i mange andre historier, de som åpner seg lettest for den fremmede. Det er jo ikke så rart, når den fremmede er en fascinerende toymaker.

Dette er slett ikke bare en feel-good bok. Den har personer å bli glad i, men også personer å bli usikker på. Underveis i boka kan man kjenne følelsen av å komme til et lukket og ukjent sted, usikkerheten om hva menneskene skjuler. For det er ikke lett for den unge italieneren å få vite hva som skjedde med faren hans.

Kontrasten mellom det gode og fruktbare landskapet, med de enkle og jordnære menneskene, og den underliggende følelsen av fare gir nerve til fortellingen.

Rikt landskap og hardt arbeid blir beskrevet så det lukter svette. Samtidig gir tilbakeblikkene til barndommens Italia, og bestefarens hjemmelagde vin, ettertanke om hvor ulikt livet i en landlig idyll kan være på forskjellige kanter av verden.

Boka er skrevet med innlevelse og kjærlighet til det enkle og perifere livet i Appalachenes daler. Det er ikke så rart, for forfatteren vokste opp der.

Jeg var så heldig å ha ham som lærer under et sommerstudie ved Universitet i Oxford, hvor han underviser. Jeg er derfor nødt til å avslutte med digresjon om ham.

For det er vanskelig å forstå for andre hvilken astronomisk sosial reise han har gjort, fra småbruksgutt i Appalacene, hvor en redneck kan framstå som posh, til en professorstilling i litteratur ved Oxford, en høyborg for intelligentsia (og snobberi).

Som han selv sa; når han som ny i Oxford fortalte folk hvor han kom fra så begynte de enten å le rått av hans ringe bakgrunn, eller nærmest bukke i ærbødighet over at han hadde klart å jobbe seg så langt fram. Han la til at han hadde stor forståelse for begge reaksjonene.

For å illustrere hvor lukket Appalachene er fortalte han en liten historie fra den gang han  selv reiste derfra.

Som barn var han så heldig at læreren hans så at han var en spesielt evnerik elev. Hun søkte stipend for ham, og dermed fikk reise vekk for gå på videregående skole/college. Det var en sensasjon i seg selv. Han var svært dyktig, og fikk etter hvert stipend for å studere videre ved Oxford.

Han dro stolt hjem til foreldrene og fortalte det. De hadde knapt hørt om Oxford, og var ikke veldig opptatt av nøyaktig hvor i verden han skulle. Men da de etter hvert skjønte at han skulle reise så langt som utenfor USA reiste faren seg, og spurte om han da hadde fått pass?
- Ja, svarte han, og viste fram det nye passet sitt.
Foreldrene tok ærbødig passet i hendene og studerte det lenge.

Oxford-stipend brydde de seg lite om. Men at han hadde fått pass, det var stort! Det visste de hva var, og det visste de at ingen i dalen der hadde hatt før!

Dersom boka vekker interesse for å lese mer om livet i Appalachene kan J. D. Ballam's kritikerroste selvbiografisk roman, "A road to Harmony" anbefales. Ballam har også skrevet to diktsamlinger, og flere skuespill.

Jeg håper du liker "The Toymaker". God lesing!

Du kan finne denne, og flere, bokanmeldelser på http://gronneskoger.blogspot.no/

Dagens bilde

Et unnselig motiv, men likevel et nydelig vårtegn; gåsunger!

#foto #dagensfoto #ppdagensfoto #gåsunger #makro #vårtegn

Novelle

Det er nesten helg. Da blir det muligens tid til lesing, så jeg deler her en novelle jeg har skrevet. 

Jeg har forfattet flere romantiske noveller, publisert i ukeblader. Men jeg liker også å skrive noveller som er "helt annerledes". Dette er en av dem.

God lesing, og god helg!

Nær

Øynene ser intenst på meg. Undersøkende. Hva er det hun forventer å se?

Hva gjør man i en slik situasjon? Det er lenge siden sist, erfaringsgrunnlaget mitt er rustent. Så dermed ligger jeg her på ryggen, stirrer i taket, og føler meg ubeskrivelig usikker.

Hun bøyer seg over meg på ny. Kikker ned, blikket hennes er vennlig, nesten trøstende. Hva tenker hun på? Nei, forresten, det vil jeg helst ikke vite. Jeg kan ikke si noe, jeg ser i stedet en annen vei.

Min manglende respons synes ikke å bekymre henne. Hun fortsetter å studere meg, uten bebreidelse. Men de granskende øynene er ikke uten forventning.

Kvinnen over meg smiler. Likevel vet jeg har jeg trøbbel i vente.

Hver nerve i kroppen vet det. Hver eneste nerve. De spenner seg, klare til kamp. Men det er ikke noe de kan gjøre nå. Jeg er fanget her, og jeg må bare ta det som kommer.

- Slapp av, hvisker hun mykt.

Leppene hennes er tett inntil meg, pusten kiler meg i øret. Men øret har ingen myndighet over kroppen. Jeg forblir like anspent mens hun fortsetter å snakke. Jeg hører henne nevne et feriested, hun sier det kan anbefales. Som om jeg vil tenke på ferie i denne situasjonen! Hun kan da ikke tro det? Hvorfor nevner hun ferie? Jeg klarer ikke å svare.

Ikke hører jeg etter lengre heller, hun kan snakke om kaffeslabberas med fandens oldemor uten at jeg reagerer. Hver celle i min slitne kropp er så gjennomsyret av angst at jeg knapt enser noe.

En voksen mann skal tåle litt. Selvfølgelig! Men i en slik situasjon burde det ikke forventes mye, det håper jeg hun forstår. Akkurat nå er jeg ikke annet enn en skremt guttunge, fylt av smerte, fortvilet over situasjonen jeg har havnet i.

Kanskje burde jeg ikke klage. Andre har opplevd verre, klart det. Under krigen, i alle verdens kriger. Men bortsett fra å få lemmer revet av bit for bit kan det ikke være mye som er verre enn dette.

Selvfølgelig vil de fleste si at jeg ligger som jeg reder, at jeg har selv rotet meg opp i situasjonen jeg befinner meg i. Jada, visst vet jeg det. Etter den søte kløe kommer den sure svie, jeg har hørt det før. Ah, så lett det er å snakke, bare ikke når man ligger slik som meg.

Jeg har alltid vært svak for fristelser. Det er ikke det at jeg ikke har en ryggrad full av motstandskraft, jeg har det! Jeg har bare så enormt mye å kjempe mot.

Min evne til å fristes er urimelig stor, da er det ikke lett å holde stand. Det sa min bestemor allerede da jeg var barn. Hun la for øvrig til at jeg hadde arvet det fra min bestefar. På ekstra dramatiske dager tok hun også med saftige historier om ulykker min bestefars fristelser har brakt over familien. Stakkars bestefar. Stakkars meg.

Heretter skal det bli annerledes! Jeg skal være sterk og fornuftig hver eneste dag fra nå til evigheten, bare jeg kommer meg herfra uten vedvarende problemer.

Hun har sittet vendt bort en stund, og jeg kjenner hvor intenst jeg ønsker at hun ville reise seg opp og bare forsvinne. Men lykkens gudinner har glemt meg i dag. Snart er dette kvinnemennesket over meg igjen.

Den kjære, men slitne og skjelvende innpakning til min frynsete psyke enser nærværet av hennes kropp. Den er myk, varm og deilig! Likevel har jeg en intens trang til å være et helt annet sted. Uten henne.

Jeg har aldri vært særlig opptatt av å la egoet mitt fare, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde lært meg den kunsten. Da kunne jeg engasjert meg i det hun snakker om, møtt øynene hennes og nikket litt forsiktig nå og da. Så ville kanskje frykten tatt vinger sammen med mitt ego. Men alt jeg kjenner er meg selv, og min frykt.

Jeg klarer ikke å møte blikket hennes, enda så tålmodig hun er. Hvordan hennes kropp er, hvilke tanker og intensjoner den er bærer av, klarer jeg overhodet ikke å forholde meg til.

Kanskje det blir lettere hvis jeg tvinger meg til å se på henne? Jeg kikker forsiktig i retning av ansiktet nær meg. To store, vakre, øyne smiler tilbake. Jeg tar meg sammen og forsøker å smile. Men leppene stivner. Dermed fryser jeg til igjen, og ser vekk. Det er umulig for meg å nyte hvor skjønne disse øynene er.  Glitrende blå, omkranset av flotte, lange vipper. Man kunne nesten tro hun har falske øyevipper. Men, nei, de er ekte. Riktignok med mye mascara, men med rot i virkeligheten.

De ønsker meg vel, disse øynene, det bare føles ikke slik.

Taket er hvitt. Der er det ingenting å se. Men jeg gransker det nøye, klare ikke å ta øynene fra det. Er det en sprekk? Nei, det er nok bare en skygge. Rart, hvordan blir den skyggen dannet akkurat der?

- Nå må du ikke bli borte for meg.

Munnen hennes er med ett faretruende nær meg. Så retter hun seg litt opp, og brystene hennes berører mitt kinn i brøkdelen av et sekund. Eller gjør de det?  Myke, fagre bryster. Likevel våkner overhodet ikke lysten i meg. Jeg føler meg bare låst, presset, fanget!

- Nei, nei borte, jeg?

Jeg prøver å riste på hodet, men jeg kjenner meg stiv. Jeg er jo en voksen mann. Klart jeg skal ta dette som en mann.

Endelig trekker hun seg vekk fra meg. Og endelig, endelig hører jeg henne si de forløsende ord;

- Vær så god, nå kan du skylle godt. Husk å ikke spise eller drikke på en time.

 - novelle skrevet av Åse Pauline Thirud (copyright 2015)

#novelle #lesestoff

Dagens bilde

Jeg er glad i å ta bilder!

Fotografering har vært en kjær hobby helt siden jeg fikk mitt første kamera, og lærte foto og mørkeromsarbeid av faren min. Det er lenge siden nå!

Jeg husker at min bror den gang kommenterte at det ikke var noen vits i å slite så hardt med å få perfekt lys- og skygge på kopiene, for snart kunne alt fikses digitalt i etterhånd. Jeg ble nesten sint, for jeg syntes det hørtes så dumt ut... Ups, nå høres jeg skikkelig gammel ut! Ja, ja. (Jeg er ikke så gammel at jeg photoshopper selvportretter ennå). Uansett, han hadde rett, men ikke helt rett. Alt kan ikke fikses etterpå. Jeg liker fortsatt best de bildene hvor det er gjort minst mulig redigering.

For tiden er det hovedsaklig natur jeg retter objektivet mot, gjerne et makroobjektiv.

Jeg planlegger å legge ut et bilde hver dag (om lag). Her kommer dagens bilde, en blomst etter regnvær, som en våt sol:

#foto #makro #blomst #regndråper #dagensbilde #ppdagensbilde

Veiarbeid-sjokoladekake

Rask suksess i barnebursdag

Dette er verdens enkleste sjokoladekake, og en sikker vinner hos ungene.

Når tiden igjen er inne for å arrangere barnebursdag, blir det ofte litt stress. Uansett hvor godt man planlegger, og selv om man selvfølgelig vet datoen i god tid...

Derfor er dette virkelig et godt tips! Verdens raskeste og enkleste sjokoladekake, som samtidig er garantert å skape jubel rundt bordet.

Denne kaken ble servert nylig, på minstemanns 4-årsdag. Gutta hylte av fryd, og asfalterte hele bordet :)

Til kaken brukte jeg en vanlig langpanne-sjokoladepose og tilhørende glasur. I tillegg kjøpte jeg ett sett med små og rimelige anleggsbiler/maskiner på Clas Olsson (finnes i mange billig-butikker).
NB: Det er viktig å beregne ett kjøretøy per deltager i bursdagen, ellers risikerer du slåsskamp rundt bordet.

Jeg lagde kaka i en langpanne. Deretter delte jeg den opp i tre biter, i ulik størrelse. Så stablet jeg bitene oppå hverandre, og limte dem sammen med glasur. Resten av glasuren smurte jeg over kaka (ikke vær gjerrig med glasuren, jeg skjønte etterpå at den var viktig i asfalteringsarbeidet:))

Til slutt satte jeg utover gravemaskin, veivals, lastebil, osv...

Ikke noe pirk og pynt, bare ett tall på toppen og så kunne jeg ta i mot jubelen!

#bursdag #guttebursdag #sjokoladekake #veiarbeidkake #raskekaker #anleggsbiler

Rhapsody in Blue

Den bugner av roser allerede!

Jeg elsker roser! En av mine favoritter er Rhapsody in Blue. Det er en buskrose jeg plantet i hagen i fjor. Det er en halvfylt rose, som vokser i store klaser. Fargen er ikke helt blå, det er det ingen roser som er. Men Rhapsody in Blue lever likevel opp til navnet sitt siden den i alle fall er blålilla...

Fargen skifter gjennom blomstringen. Buskrosen er remonterende; det vil si at den får nye blomster gjennom hele sommeren.

Dermed gir Rhapsody in Blue et flott fargespill i rosebusken hele sommeren gjennom.

Som sagt plantet jeg min Rhapsody in Blue i fjor sommer. Da kom det bra med roser på den, men ikke overveldende mange. Så jeg var veldig spent på hvordan den skulle klare seg gjennom vinteren og fram til neste sesong. Nå er svaret her; den klarte seg utmerket!

Med litt kugjødsel rundt beina (røttene) samlet den næring under snøen, og nå ligger den langt foran de andre rosene i hagen (som også fikk samme stell, jeg gjør ikke forskjell).

PS: de store klasene blir temmelig tunge, så jeg har gitt Rhapsody in Blue litt støtte.

#roser #rhapsodyinblue #hage