torsdag 16. juli 2015

Gammelt treverk

Sommernovelle

av Åse Pauline Thirud


Den morgenen lå de der forventningsfulle begge to. Nattetåka kilte dem lett med noen duggdråper, før den overga seg til sommersola. Vannet som skvulpet rundt dem holdt minst atten grader, tenkte han erfarent. Han visste hva det betydde.

Siden det i tillegg var lørdag ville dette bli sommerens første store badedag. Han kjente det kriblet i lufttønnene med tanke på de myke føttene som snart ville leke på ham igjen, på plaskingen, og på den herlige latteren som alltid fulgte med.

Nykomlingen ved siden av så veldig annerledes ut. Ingen plankebord, bare en bred plastkant. Han hadde sett et par ungdommer hoppe og sprette oppå den da de brakte den ut for et par dager siden.
- Ja, ja, det er plass til oss begge i denne innsjøen, tenkte han. Det kunne bli trivelig med selskap i de lange høstkveldene, før han gikk i vinterdvale når isen kom.

Det var tidlig om morgenen. Ennå strakte sola seg litt dovent, men humlene surret travelt. En øyenstikker slo seg ned på kanten hans. Den vinket tilbake mot sola med vinger i et så fargesprakende glitter at det gjorde all verdens edelsteiner misunnelige. For edelsteiner tenker ikke. De skjønner ikke at det er liten grunn til å misunne en slik skjør liten skapning som bare får leve noen få dager, mens de selv har glitret fra tidenes morgen. Mange av dem får til og med danse på prinsessers hender i århundrer.

Nykomlingen i plast fikk ligge i fred for morgentravle insekter. Men utpå formiddagen kom de første badegjestene. En familie med tre viltre barn. Foreldrene sukket lettet ved synet av både den gamle flytebrygga i tre og den nye badetrampolinen; her ville ungene ha nok å leke med i timevis! De delte raust ut brus og boller. Så sank de fornøyde ned i hver sin solseng med en bok over ansiktet. Der lå de uforstyrrelige, mens ungene skrek av fryd, og vekket badetrampolinen med høye hopp. 

De hadde det så moro med sprett og rundkast at de ikke la merke til den gamle trebrygga i det hele tatt.

Slik fortsatte det også med de andre badegjestene som kom utover dagen. Det var mest barn og ungdom som boltret seg i vannet over lengre tid. De ble alle trukket til den nye badetrampolinen som veps rundt et saftglass. Han kikket overlegent bort på gamlingen i tre av og til. Men utpå ettermiddagen var han litt sliten.

Den gamle, som egentlig aldri hadde følt seg gammel, men som nå unektelig var eldst, kikket litt i smug bort på alle som danset rundt på den oppblåste brygga. Det var ikke fritt for at han var litt misunnelig. Flytetønnene hans kjentes tunge som fulle oljefat.
- Var det slik det skulle bli heretter? Skulle alle more seg der borte, mens han skulle ligge i glemselens mosegrodde brakkvann helt til han falt fra hverandre av ren unyttighet?

En og annen skremt, liten fiskestim søkte hastig ly under ham. En bokfink satte seg kort ned og hvilte strupen sin. Så satte den kurs innover skogen igjen, med tydelig desperasjon i lokkesangen.
- Han er alt for sent ute. Hunnene på markedet ligger forlengst og ruger på egg nå, tenkte trebrygga.
Han skjønte at det var flere i skogen enn ham som kom til å være ensomme i sommer. Men det ga lite trøst.

Så ble han med ett vár noen stille svømmetak som nærmet seg. Han måtte ha dubbet av litt, for det var blitt stillere på vannet. Borte på badetrampolinen lå ungdommene rolig og slikket til seg aftensolen. Men så kilte noen myke jentehender rundt badetrappa hans, og hjertet banket av glede. Han kjente igjen Louise. Hun hadde lekt rundt ham, og oppå ham, siden hun var liten. Når hun la seg ned for å hvile merket han at hun slett ikke var et barn lenger. Det var en usigelig stor trøst at noen kom bort til ham. 

Snart merket han en til i vannet. Det var Stein, også en gammel kjenning.
- Ligger du her alene? hvisket han til Louise.
- Ja. Den hoppegreia er morsom. Men den er bare ekkel å ligge på. Den lukter plast og svette. Kjenn så deilig det lukter av treverket her!
Mens hun snakket smøg Stein seg opp på brygga ved siden av henne.
- Ja, her er det fint, svarte han skjelmsk, og strøk henne over kinnet. Så hvisket han noen ord som fikk den gamle trebrygga til å rødme langt ned i trenaglene.

Den gamle badebrygga ble ikke alene den sommeren heller. Noen dager var stillere enn andre. Men i aftensolen smøg myke føtter seg opp på det gamle, varme treverket.



Copyright Åse Pauline Thirud 2015 



Privatdetektiv i India - perfekt bok til sommerlate dager

Her kommer nok en bokanmeldelse:

"Tjenestepiken som forsvant" 

av Tarquin Hall

Dette er en herlig bok om privatdetektiven Vish Puri. Han er stolt av å kalle seg Indias beste detektiv. Samtidig får han for det meste oppdrag som går ut på å undersøke potensielle bruder og brudgommer før arrangerte ekteskap.

Men så forsvinner en tjenestepike, og husets herre blir anklaget for mord. Vish Puri setter i gang etterforskning på de utroligste måter for å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd med tjenestepiken.

Det er tydelig at forfatteren av "Tjenestepiken som forsvant" har Hercule Poirot et sted lang bak i hodet, og han har begått en klassisk "who's done it". Men romanen er mye mer enn det. Leseren får et usminket blikk inn i Indias samfunn med korrupsjon, kriminalitet og kastesystem.

Det er også stor fare for at leseren får akutt trang til å bestille indisk take-away underveis i lesingen.

"Tjenestepiken som forsvant" er skrevet av den britiske journalisten (eller presse-wallahen, som vi lærer at det heter i India) Targuin Hall. Han bor delvis i London og delvis i Dehli, og det er tydelig at han kjenner landet han beskriver. Han benytter indiske ord i stor grad, noe som bidrar til å gi fortellingen smak av indisk krydder. (Ordene blir heldigvis forklart i en ordliste bak i boken).

Boka er utgitt av Perleblekk Forlag. Undertegnede kjenner ikke til om Tarquin Hall har skrevet flere bøker om privatdetektiv Vish Puri. Men det skal håpefullt undersøkes.

Du kan lese mer om boka, og høre et utdrag på engelsk, her:
http://perleblekk.no/bok/tjenestepiken-som-forsvant


lørdag 11. juli 2015

Dagens bilde og potpourri

Mens rosene blomstrer som flottest i hagen er vi bortreist. Naboen også. Så i håp om å ha glede av dem senere fant jeg på å tørke roseblader.

Jeg plukket ganske enkelt en stor bolle full av de mest velduftende kronbladene, blant annet en engelsk Austinrose som heter "The Pilegrim". Den er ganske ny i hagen. Fargen er sart gul, og duften er virkelig nydelig.  Verdt en pilgrimstur :)

Da bollen var full la jeg et papir over for å gi bladene skygge, og satte den i en mørk og kald bod. Jeg er spent på resultatet!

Det skal jeg komme tilbake til senere...


The Pilegrim 


Potpourri av roseblader 

#roser #roses #potpourri #hage #garden #austinrose #englishrose

fredag 10. juli 2015

Innhøsting 1; grønnsakkraft

Enkel og sunn kraft med løpestikke!

Det er masse salt i nesten all kraft/ buljong i butikkhyllene. Selvfølgelig er det mye salt i treningene. Men det er også høyt saltinnhold i mange litt dyrere typer med flytende kraft. 

Derfor er det å bruke hjemmelaget kraft en enkel måte å få sunnere mat på. Og det er superraskt og enkelt å lage! 

Løpestikke egner seg veldig godt til å koke kraft. Jeg fikk en avlegger av mor for tre år siden, og den vokser som et uvær. Derfor kan jeg høste inn mange ganger ila sommeren. (Jeg kan gjerne sende avlegger dersom noen ønsker seg det, skriv en kommentar under i så fall). 

Ved siden av løpestikken har jeg plantet gressløk. Når det er mye av den tar jeg også med et par never gressløk i en kjele med kraft. 

I tillegg pleier jeg å ta med et par gulrøtter, for å gi kraften en litt rundene smak. 

Alt jeg gjør er å klippe løpestikke så det fyller en kjele, ha i litt gressløk, og kutte opp to gulrøtter. Så heller jeg på vann til det dekker bladene. Dette lar jeg stå og surre på lav varme i 2-3 timer. 

Så siler jeg av kraften, og lar den stå og avkjøles. Til slutt heller jeg den forsiktig på glass og plastbokser. Da passer jeg på at bunnfallet ikke kommer med. 

Kraften kan oppbevares i kjøleskapet eller fryses, klar til deilige middager til vinteren. 


Frisk løpestikke, sunn og anvendelig urt. Og den vokser fort! 


Løpestikke, gressløk og gulrot blir nydelig kraft. Hell på vann til det dekker bladene. 


Vips! Grønnsakkraft som blir deilig å ta fram når snøen har begravd urtene i hagen. 

mandag 6. juli 2015

Litt lesestoff

Et klipp fra en av sommerens skriveprosjekter:



En distriktsleges bekjennelser, 1. 


Fru Strehn kom inn med fanden i hælene og en sviende kommentar til min legesekretær, som mot bedre vitende forsøkte å stanse henne, med en bemerkning om at man strengt talt skal ha en avtale, og vente pent på tur, før man braser inn på legens kontor. 

Heldigvis holdt jeg ikke på med gynekologisk undersøkelse eller andre ting som krever full konsentrasjon og fravær av andre for å unngå fornedrelse. For andre enn meg. Jeg satt med beina på bordet og nøt en aldri så liten sherry til lunsj. Vivaldis vakreste sonate ble raskt jaget ut av rommet, og glasset plassert diskret i bokhylla. 

Ærlig talt, jeg er en dyktig og samvittighetsfull lege. Men at nulltoleranse har blitt et hedersord i vårt forvirrede samfunn liker jeg dårlig. I min oppvekst lærte jeg at toleranse er en dyd. Og jeg tolererer ubegrenset med syting når jeg kan støtte meg til en liten sherry i lunsjen. 

Kari forstår det. Hun er det motsatte av nulltoleranse. Det har holdt min legepraksis flytende i fem-og-tyve år. Kari er uunnværlig. Hun polerer egoer og mahogny på mitt alderstegne kontor. Jeg har arvet det, interiøret altså, fra min farfar. Han tapte sitt hjerte til Art Noveau og en norsk jente som kom til London for å studere pianospill. Det er forklaringen på at jeg heter Peter Williams, og rusler rundt i et kontor Hercule Poirot verdig, langt ute på den norske landsbygda. 

Men tilbake til fru Strehn. Hun var lettere hysterisk, og som vanlig ikke oppmerksom på noe utover egen person. Så jeg slapp å spandere av sherryen. I stedet nikket jeg mot pasientstolen, og dro fram journalen hennes. Den er en av de som ligger lett tilgjengelig, 

Av pasientene mine som har kommet i reparasjonsalderen, og det er de fleste (selv om mange fortsatt kun får blåmerker når de faller på isen, så har antall lårhalsbrudd økt betydelig siste to år), får jeg ros for at jeg fortsatt fører håndskrevne journaler. Men saken er at jeg ikke tør å skrive alt i den elektroniske versjonen fra Helsedirektoratet. Hva ville de tenke, dersom en sykehuslege, eller pilletriller, skulle få tilgang til den? For det kan de få, tro meg!

Hva ville de mene om anmerkninger som "spør om hundens avføring," "nevne at han var kretsmester i langrenn 68", eller "ikke motsi kommentarene om svigerdatteren"?

Men jeg setter min ære i å få pasientene til å føle seg bedre når de forlater legekontoret enn da de kom. Da er disse bitene med informasjon uvurderlige. De er små puslebrikker som jeg har samlet gjennom en årrekke. Problemet er at jeg har så mange puslespill som til en hver tid skal holdes samlet. Det er ikke alltid lett å huske hvilke brikker som passer hvor. Og det er potensielt katastrofalt å plassere en brikke på feil sted. 

Det dreier seg om lignende plager, gjennom ulidelig lignende dager. Da kan
selv den beste kan gå i surr. Jeg også. 



søndag 5. juli 2015

Dagens bilde. Valmue i vinden

Disse skapningene er utrolig vakre! De blomstrer i ildfulle farger, men bare noen få dager. Når de røde kronbladene følger vinden står fortsatt en hard og tøff kjerne tilbake.

Både mor og svigermor har massevis av slike valmuer i hagene sine. I sommer skal jeg stjele noen! 



#dagensbilde #ppdagensbilde #blomst #valmue #hage #garden #picoftheday 


fredag 3. juli 2015

Maling & bading

Hytteglede 1 - sommer 2015.

Så er badelivet i gang!

Vi har hatt et par maledager på Furuly, hytta i skogen.

Det jeg er mest glad i med den hytta er beliggenheten; på en odde ved et lite vann. Det vannet holder for tiden 20 grader, og dermed går malejobben litt saktere enn planlagt.

Men, men, den jobben går ingen steder, men soldagene vet man aldri når forsvinner. Carpe diem, og så videre, mange unnskyldninger til å la malekosten ligge og hoppe i vannet :)

Likevel, litt maling har det blitt. Mens sola skinte ute, malte jeg sol på veggene i det ene soverommet. Det har utsikt til det lille vannet, et koselig syn å våkne til. Gleder meg til vi kan overnatte der, og rusle fem meter for å ta et morgenbad :)

Vinduet ligger østvendt og møter morgensola, og fargen er lys solgul på tre panelte vegger. Fargen heter rett og slett "Light", som solstreif over en hvit vegg (det var i alle fall ideen).

Den fjerde veggen har ikke panel. Der har jeg valgt å beise med hvit interiørbeis rett på laftet. Jeg har valgt en hvit beis som heter "Fjære". Det synes ikke veldig godt på bildet, men den gjorde treverket en god del hvitere. I tillegg sørger den for at veggen ikke gulner og blir mørk med tiden. 

Dette er en hytte for late solfylte sommerdager, og det skal det være lyst ute og inne!


To badenymfer.

Sol inne. (1349 / 0712-Y01R).



Lys gul maling på panel og hvit beis rett på laftevegg. 

#hytte #hytteliv #maling #solutesolinne #gul #interiørbeis

Sykkelkurv ble blomsterkurv

Jeg elsker gjenbruk! 

Denne gamle kurven har jeg syklet rundt i Oslos gater med i noen år, men i vår ville den ikke være med lengre. Den var så sliten i sammenføyningene at den datt ned på forhjulet.

Men den ser jo fortsatt bra ut. Så nå er den i stedet til en blomsterkurv og troner den øverst på blomstertrappa i hagen, fylt med pelargonia fra mor.

Blomstertrappa er selvfølgelig også gjenbruk. Den har stått i mormors hus for lenge, lenge siden. 




#sykkelkurv #blomsterkurv #blomstertrapp #pelargonia #blomstframor #gammeltrapp #hage