Et klipp fra en av sommerens skriveprosjekter:
En distriktsleges bekjennelser, 1.
Fru Strehn kom inn med fanden i hælene og en sviende kommentar til min legesekretær, som mot bedre vitende forsøkte å stanse henne, med en bemerkning om at man strengt talt skal ha en avtale, og vente pent på tur, før man braser inn på legens kontor.
Heldigvis holdt jeg ikke på med gynekologisk undersøkelse eller andre ting som krever full konsentrasjon og fravær av andre for å unngå fornedrelse. For andre enn meg. Jeg satt med beina på bordet og nøt en aldri så liten sherry til lunsj. Vivaldis vakreste sonate ble raskt jaget ut av rommet, og glasset plassert diskret i bokhylla.
Ærlig talt, jeg er en dyktig og samvittighetsfull lege. Men at nulltoleranse har blitt et hedersord i vårt forvirrede samfunn liker jeg dårlig. I min oppvekst lærte jeg at toleranse er en dyd. Og jeg tolererer ubegrenset med syting når jeg kan støtte meg til en liten sherry i lunsjen.
Kari forstår det. Hun er det motsatte av nulltoleranse. Det har holdt min legepraksis flytende i fem-og-tyve år. Kari er uunnværlig. Hun polerer egoer og mahogny på mitt alderstegne kontor. Jeg har arvet det, interiøret altså, fra min farfar. Han tapte sitt hjerte til Art Noveau og en norsk jente som kom til London for å studere pianospill. Det er forklaringen på at jeg heter Peter Williams, og rusler rundt i et kontor Hercule Poirot verdig, langt ute på den norske landsbygda.
Men tilbake til fru Strehn. Hun var lettere hysterisk, og som vanlig ikke oppmerksom på noe utover egen person. Så jeg slapp å spandere av sherryen. I stedet nikket jeg mot pasientstolen, og dro fram journalen hennes. Den er en av de som ligger lett tilgjengelig,
Av pasientene mine som har kommet i reparasjonsalderen, og det er de fleste (selv om mange fortsatt kun får blåmerker når de faller på isen, så har antall lårhalsbrudd økt betydelig siste to år), får jeg ros for at jeg fortsatt fører håndskrevne journaler. Men saken er at jeg ikke tør å skrive alt i den elektroniske versjonen fra Helsedirektoratet. Hva ville de tenke, dersom en sykehuslege, eller pilletriller, skulle få tilgang til den? For det kan de få, tro meg!
Hva ville de mene om anmerkninger som "spør om hundens avføring," "nevne at han var kretsmester i langrenn 68", eller "ikke motsi kommentarene om svigerdatteren"?
Men jeg setter min ære i å få pasientene til å føle seg bedre når de forlater legekontoret enn da de kom. Da er disse bitene med informasjon uvurderlige. De er små puslebrikker som jeg har samlet gjennom en årrekke. Problemet er at jeg har så mange puslespill som til en hver tid skal holdes samlet. Det er ikke alltid lett å huske hvilke brikker som passer hvor. Og det er potensielt katastrofalt å plassere en brikke på feil sted.
Det dreier seg om lignende plager, gjennom ulidelig lignende dager. Da kan
selv den beste kan gå i surr. Jeg også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar