Dagens bilde

Det er fortsatt en ukes tid fram til feriestart for oss. Så mens vi venter på badelivets gleder legger jeg ut et bilde fra i fjor sommer.

Ønsker alle en flott mandag - ferie eller ikke ferie!

#foto #dagensfoto #ppdagensfoto #strand #badeliv #føtterisanda

Tips om bok til sommerferien; The Toymaker

En bok du kanskje ikke har lest...?

Romanen "The Toymaker", av J. D. Ballam.

Dette er en liten bok som passer perfekt å ha med i kurven ut i hagen, eller på stranda, i sommer. Den er ikke lett å finne i butikkene her hjemme, men den kan bestilles på Waterstones.com

The Toymaker er en sjarmerende og overraskende historie. Den utspinner seg i Appalachene i USA. Det er et fjellområde med små samfunn som er regnet som noen av de mest avsidesliggende og sære stedene i landet. Der lever folk sine egne, avsondrede liv, i stor grad upåvirket av hendelser utenfor deres eget landbruks- og skogbruksområde.

Hit kommer en ung mann alene, hele veien fra Italia. Vi får vite at han har vokst opp hos sin italienske mormor og morfar. Nå har han kommet til USA for å finne ut sannheten om sin amerikanske far, og hva som skjedde da han døde.

Boken gir en varm innlevelse både i oppveksten på den italienske landsbygda, og om menneskene han møter rundt farens gamle gård i Appalachene. Barna er, som i mange andre historier, de som åpner seg lettest for den fremmede. Det er jo ikke så rart, når den fremmede er en fascinerende toymaker.

Dette er slett ikke bare en feel-good bok. Den har personer å bli glad i, men også personer å bli usikker på. Underveis i boka kan man kjenne følelsen av å komme til et lukket og ukjent sted, usikkerheten om hva menneskene skjuler. For det er ikke lett for den unge italieneren å få vite hva som skjedde med faren hans.

Kontrasten mellom det gode og fruktbare landskapet, med de enkle og jordnære menneskene, og den underliggende følelsen av fare gir nerve til fortellingen.

Rikt landskap og hardt arbeid blir beskrevet så det lukter svette. Samtidig gir tilbakeblikkene til barndommens Italia, og bestefarens hjemmelagde vin, ettertanke om hvor ulikt livet i en landlig idyll kan være på forskjellige kanter av verden.

Boka er skrevet med innlevelse og kjærlighet til det enkle og perifere livet i Appalachenes daler. Det er ikke så rart, for forfatteren vokste opp der.

Jeg var så heldig å ha ham som lærer under et sommerstudie ved Universitet i Oxford, hvor han underviser. Jeg er derfor nødt til å avslutte med digresjon om ham.

For det er vanskelig å forstå for andre hvilken astronomisk sosial reise han har gjort, fra småbruksgutt i Appalacene, hvor en redneck kan framstå som posh, til en professorstilling i litteratur ved Oxford, en høyborg for intelligentsia (og snobberi).

Som han selv sa; når han som ny i Oxford fortalte folk hvor han kom fra så begynte de enten å le rått av hans ringe bakgrunn, eller nærmest bukke i ærbødighet over at han hadde klart å jobbe seg så langt fram. Han la til at han hadde stor forståelse for begge reaksjonene.

For å illustrere hvor lukket Appalachene er fortalte han en liten historie fra den gang han  selv reiste derfra.

Som barn var han så heldig at læreren hans så at han var en spesielt evnerik elev. Hun søkte stipend for ham, og dermed fikk reise vekk for gå på videregående skole/college. Det var en sensasjon i seg selv. Han var svært dyktig, og fikk etter hvert stipend for å studere videre ved Oxford.

Han dro stolt hjem til foreldrene og fortalte det. De hadde knapt hørt om Oxford, og var ikke veldig opptatt av nøyaktig hvor i verden han skulle. Men da de etter hvert skjønte at han skulle reise så langt som utenfor USA reiste faren seg, og spurte om han da hadde fått pass?
- Ja, svarte han, og viste fram det nye passet sitt.
Foreldrene tok ærbødig passet i hendene og studerte det lenge.

Oxford-stipend brydde de seg lite om. Men at han hadde fått pass, det var stort! Det visste de hva var, og det visste de at ingen i dalen der hadde hatt før!

Dersom boka vekker interesse for å lese mer om livet i Appalachene kan J. D. Ballam's kritikerroste selvbiografisk roman, "A road to Harmony" anbefales. Ballam har også skrevet to diktsamlinger, og flere skuespill.

Jeg håper du liker "The Toymaker". God lesing!

Du kan finne denne, og flere, bokanmeldelser på http://gronneskoger.blogspot.no/

Dagens bilde

Et unnselig motiv, men likevel et nydelig vårtegn; gåsunger!

#foto #dagensfoto #ppdagensfoto #gåsunger #makro #vårtegn

Novelle

Det er nesten helg. Da blir det muligens tid til lesing, så jeg deler her en novelle jeg har skrevet. 

Jeg har forfattet flere romantiske noveller, publisert i ukeblader. Men jeg liker også å skrive noveller som er "helt annerledes". Dette er en av dem.

God lesing, og god helg!

Nær

Øynene ser intenst på meg. Undersøkende. Hva er det hun forventer å se?

Hva gjør man i en slik situasjon? Det er lenge siden sist, erfaringsgrunnlaget mitt er rustent. Så dermed ligger jeg her på ryggen, stirrer i taket, og føler meg ubeskrivelig usikker.

Hun bøyer seg over meg på ny. Kikker ned, blikket hennes er vennlig, nesten trøstende. Hva tenker hun på? Nei, forresten, det vil jeg helst ikke vite. Jeg kan ikke si noe, jeg ser i stedet en annen vei.

Min manglende respons synes ikke å bekymre henne. Hun fortsetter å studere meg, uten bebreidelse. Men de granskende øynene er ikke uten forventning.

Kvinnen over meg smiler. Likevel vet jeg har jeg trøbbel i vente.

Hver nerve i kroppen vet det. Hver eneste nerve. De spenner seg, klare til kamp. Men det er ikke noe de kan gjøre nå. Jeg er fanget her, og jeg må bare ta det som kommer.

- Slapp av, hvisker hun mykt.

Leppene hennes er tett inntil meg, pusten kiler meg i øret. Men øret har ingen myndighet over kroppen. Jeg forblir like anspent mens hun fortsetter å snakke. Jeg hører henne nevne et feriested, hun sier det kan anbefales. Som om jeg vil tenke på ferie i denne situasjonen! Hun kan da ikke tro det? Hvorfor nevner hun ferie? Jeg klarer ikke å svare.

Ikke hører jeg etter lengre heller, hun kan snakke om kaffeslabberas med fandens oldemor uten at jeg reagerer. Hver celle i min slitne kropp er så gjennomsyret av angst at jeg knapt enser noe.

En voksen mann skal tåle litt. Selvfølgelig! Men i en slik situasjon burde det ikke forventes mye, det håper jeg hun forstår. Akkurat nå er jeg ikke annet enn en skremt guttunge, fylt av smerte, fortvilet over situasjonen jeg har havnet i.

Kanskje burde jeg ikke klage. Andre har opplevd verre, klart det. Under krigen, i alle verdens kriger. Men bortsett fra å få lemmer revet av bit for bit kan det ikke være mye som er verre enn dette.

Selvfølgelig vil de fleste si at jeg ligger som jeg reder, at jeg har selv rotet meg opp i situasjonen jeg befinner meg i. Jada, visst vet jeg det. Etter den søte kløe kommer den sure svie, jeg har hørt det før. Ah, så lett det er å snakke, bare ikke når man ligger slik som meg.

Jeg har alltid vært svak for fristelser. Det er ikke det at jeg ikke har en ryggrad full av motstandskraft, jeg har det! Jeg har bare så enormt mye å kjempe mot.

Min evne til å fristes er urimelig stor, da er det ikke lett å holde stand. Det sa min bestemor allerede da jeg var barn. Hun la for øvrig til at jeg hadde arvet det fra min bestefar. På ekstra dramatiske dager tok hun også med saftige historier om ulykker min bestefars fristelser har brakt over familien. Stakkars bestefar. Stakkars meg.

Heretter skal det bli annerledes! Jeg skal være sterk og fornuftig hver eneste dag fra nå til evigheten, bare jeg kommer meg herfra uten vedvarende problemer.

Hun har sittet vendt bort en stund, og jeg kjenner hvor intenst jeg ønsker at hun ville reise seg opp og bare forsvinne. Men lykkens gudinner har glemt meg i dag. Snart er dette kvinnemennesket over meg igjen.

Den kjære, men slitne og skjelvende innpakning til min frynsete psyke enser nærværet av hennes kropp. Den er myk, varm og deilig! Likevel har jeg en intens trang til å være et helt annet sted. Uten henne.

Jeg har aldri vært særlig opptatt av å la egoet mitt fare, men akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde lært meg den kunsten. Da kunne jeg engasjert meg i det hun snakker om, møtt øynene hennes og nikket litt forsiktig nå og da. Så ville kanskje frykten tatt vinger sammen med mitt ego. Men alt jeg kjenner er meg selv, og min frykt.

Jeg klarer ikke å møte blikket hennes, enda så tålmodig hun er. Hvordan hennes kropp er, hvilke tanker og intensjoner den er bærer av, klarer jeg overhodet ikke å forholde meg til.

Kanskje det blir lettere hvis jeg tvinger meg til å se på henne? Jeg kikker forsiktig i retning av ansiktet nær meg. To store, vakre, øyne smiler tilbake. Jeg tar meg sammen og forsøker å smile. Men leppene stivner. Dermed fryser jeg til igjen, og ser vekk. Det er umulig for meg å nyte hvor skjønne disse øynene er.  Glitrende blå, omkranset av flotte, lange vipper. Man kunne nesten tro hun har falske øyevipper. Men, nei, de er ekte. Riktignok med mye mascara, men med rot i virkeligheten.

De ønsker meg vel, disse øynene, det bare føles ikke slik.

Taket er hvitt. Der er det ingenting å se. Men jeg gransker det nøye, klare ikke å ta øynene fra det. Er det en sprekk? Nei, det er nok bare en skygge. Rart, hvordan blir den skyggen dannet akkurat der?

- Nå må du ikke bli borte for meg.

Munnen hennes er med ett faretruende nær meg. Så retter hun seg litt opp, og brystene hennes berører mitt kinn i brøkdelen av et sekund. Eller gjør de det?  Myke, fagre bryster. Likevel våkner overhodet ikke lysten i meg. Jeg føler meg bare låst, presset, fanget!

- Nei, nei borte, jeg?

Jeg prøver å riste på hodet, men jeg kjenner meg stiv. Jeg er jo en voksen mann. Klart jeg skal ta dette som en mann.

Endelig trekker hun seg vekk fra meg. Og endelig, endelig hører jeg henne si de forløsende ord;

- Vær så god, nå kan du skylle godt. Husk å ikke spise eller drikke på en time.

 - novelle skrevet av Åse Pauline Thirud (copyright 2015)

#novelle #lesestoff

Dagens bilde

Jeg er glad i å ta bilder!

Fotografering har vært en kjær hobby helt siden jeg fikk mitt første kamera, og lærte foto og mørkeromsarbeid av faren min. Det er lenge siden nå!

Jeg husker at min bror den gang kommenterte at det ikke var noen vits i å slite så hardt med å få perfekt lys- og skygge på kopiene, for snart kunne alt fikses digitalt i etterhånd. Jeg ble nesten sint, for jeg syntes det hørtes så dumt ut... Ups, nå høres jeg skikkelig gammel ut! Ja, ja. (Jeg er ikke så gammel at jeg photoshopper selvportretter ennå). Uansett, han hadde rett, men ikke helt rett. Alt kan ikke fikses etterpå. Jeg liker fortsatt best de bildene hvor det er gjort minst mulig redigering.

For tiden er det hovedsaklig natur jeg retter objektivet mot, gjerne et makroobjektiv.

Jeg planlegger å legge ut et bilde hver dag (om lag). Her kommer dagens bilde, en blomst etter regnvær, som en våt sol:

#foto #makro #blomst #regndråper #dagensbilde #ppdagensbilde

Veiarbeid-sjokoladekake

Rask suksess i barnebursdag

Dette er verdens enkleste sjokoladekake, og en sikker vinner hos ungene.

Når tiden igjen er inne for å arrangere barnebursdag, blir det ofte litt stress. Uansett hvor godt man planlegger, og selv om man selvfølgelig vet datoen i god tid...

Derfor er dette virkelig et godt tips! Verdens raskeste og enkleste sjokoladekake, som samtidig er garantert å skape jubel rundt bordet.

Denne kaken ble servert nylig, på minstemanns 4-årsdag. Gutta hylte av fryd, og asfalterte hele bordet :)

Til kaken brukte jeg en vanlig langpanne-sjokoladepose og tilhørende glasur. I tillegg kjøpte jeg ett sett med små og rimelige anleggsbiler/maskiner på Clas Olsson (finnes i mange billig-butikker).
NB: Det er viktig å beregne ett kjøretøy per deltager i bursdagen, ellers risikerer du slåsskamp rundt bordet.

Jeg lagde kaka i en langpanne. Deretter delte jeg den opp i tre biter, i ulik størrelse. Så stablet jeg bitene oppå hverandre, og limte dem sammen med glasur. Resten av glasuren smurte jeg over kaka (ikke vær gjerrig med glasuren, jeg skjønte etterpå at den var viktig i asfalteringsarbeidet:))

Til slutt satte jeg utover gravemaskin, veivals, lastebil, osv...

Ikke noe pirk og pynt, bare ett tall på toppen og så kunne jeg ta i mot jubelen!

#bursdag #guttebursdag #sjokoladekake #veiarbeidkake #raskekaker #anleggsbiler

Rhapsody in Blue

Den bugner av roser allerede!

Jeg elsker roser! En av mine favoritter er Rhapsody in Blue. Det er en buskrose jeg plantet i hagen i fjor. Det er en halvfylt rose, som vokser i store klaser. Fargen er ikke helt blå, det er det ingen roser som er. Men Rhapsody in Blue lever likevel opp til navnet sitt siden den i alle fall er blålilla...

Fargen skifter gjennom blomstringen. Buskrosen er remonterende; det vil si at den får nye blomster gjennom hele sommeren.

Dermed gir Rhapsody in Blue et flott fargespill i rosebusken hele sommeren gjennom.

Som sagt plantet jeg min Rhapsody in Blue i fjor sommer. Da kom det bra med roser på den, men ikke overveldende mange. Så jeg var veldig spent på hvordan den skulle klare seg gjennom vinteren og fram til neste sesong. Nå er svaret her; den klarte seg utmerket!

Med litt kugjødsel rundt beina (røttene) samlet den næring under snøen, og nå ligger den langt foran de andre rosene i hagen (som også fikk samme stell, jeg gjør ikke forskjell).

PS: de store klasene blir temmelig tunge, så jeg har gitt Rhapsody in Blue litt støtte.

#roser #rhapsodyinblue #hage